Jeg bryr meg vanligvis lite om kongefamilien og er bare middels opptatt av hund (jeg har en katt som tror han er hund, det er mye bedre), men jeg klarer å bli litt oppgitt av kronprinsparets kjæledyrsvalg likevel. Det er selvsagt ikke min sak, men det er så populært å mene noe om dagen at jeg gjerne deler.
De kongelige har skaffet seg en labradoodle (jepp; en krysning av labrador retriever og puddel). Min hundekunnskap er begrenset, men vi har tilfeldigvis syv helnorske hunderaser hvorav flere står i fare for å utryddes, og det hadde kanskje vært litt mer sympatisk av dem å velge seg en av disse. Kronprinsparet hadde muligheten til å gi rasen de valgte masse oppmerksomhet, hvor mange av oss visste vel om labradoodle før nå?
Jennifer Aniston, Jeremy Clarkson og Perez Hilton visste i alle fall om den, for de eier alle hver sin. Er det bare jeg som synes det er litt usympatisk å velge kjendishund fremfor å fremme en rase som faktisk trenger det og som kan anskaffes i hjemlandet? Er det bare jeg som synes Harald var litt traust og laidback og kul, og savner den gamle norske traustheten på tross av manglende interesse for tradisjoner?
Vi har kastet oss uti Amerika-sklia, og det går lukt nedover. Hvilket kjæledyr krompen velger seg bør ikke spille noen rolle for noen eller noe som helst, men vår kjære presse gjør at det har en viss betydning for noen likevel. Alle utenlandske aviser har jo skrevet om hunden til Obama, så da er det viktig at vi får med oss slikt i Norge også.
Plutselig har kronprinsparet muligheten til å påvirke, men velger å overse. Plutselig føler jeg meg innmari konservativ og kjip og mye eldre enn jeg er. Selvsagt kommer vi til å miste Norge som vi husker det fra vi var barn; det er vel neppe et positivt tegn om et land er nøyaktig det samme 20 år etter (tenk om vi stadig hørte på den samme musikken, yikes), men jeg liker ikke retningen det tar. Jeg liker ikke at alt er plast og fake tan og hair extensions og penger. Jeg savner Harald som røyka sigg på bilder, snakka tregt og hadde litt mage. Jeg savner til og med brunost, men jeg savner ikke Norge lenger.
Det er bare en hund. Det er er bare krompen og Matte-Merete, hvem bryr seg egentlig? Når jeg kjenner etter; ikke jeg, men det setter i sving andre tanker som skremmer meg litt. På samme måte som Thea og Jenna skremmer meg. Den norske folkesjela, hvor ble du av?
